Hva sies om han?

Beskrivelse av profeten Muhammed

De beste til å beskrive profeten Muhammed (fred være med ham) er de som levde rundt ham og opplevde hvordan han var.

Profetens utseende

Hind, datteren til Abu Halah at-Tamimi, må Gud være fornøyd med henne, beskrev Guds Profet (fred være med ham) slik:

«Guds Sendebud (fred være med ham) var en oppsiktsvekkende mann som var høyt respektert av de som så han. Ansiktet hans glødet som fullmånen. Han var middels høy, ikke for høy eller for kort. Han hadde et stort hode, bølget hår og han pleide å ha midtskill hvis håret ble langt, men under normale omstendigheter vokste aldri håret under øreflippene. Han var ved god helse.

Pannen var bred og øyenbrynene var naturlige, og ikke sammenvokst. Det var en blodåre mellom øyenbrynene hans som svelte opp når han var sint. Nesen var rett med litt høy neserygg og en spesiell glød. Han (fred være med ham) hadde bart og et tykt skjegg med myke kinn. Munnen var litt stor og tennene hadde mellomrom. Hans nakke var velformet, som en dukke, og huden var lys og sølvblank.  

Han (fred være med ham) var moderat bygd, sterk, med mage og bryst som var likt stilt, bredt bryst og brede skuldre. Leddene var store, huden var hvit og han hadde hår fra slutten av brystbenet til navlen, på armene, og på skuldrene, men ingenting på brystet. Underarmene var store og håndflatene brede. Hendene og føttene var korte og fingrene hadde moderat lengde. Føttene var flate og glatte, og siden føttene var så glatte, ville ikke vannet feste seg.

Profetens måte å gå på

Han gikk med lange skritt, på en grasiøs måte; han løftet føttene og slepte ikke på dem. Når han (fred være med ham) snudde seg, snudde han ikke bare på hodet, men hele kroppen. Han gikk bestandig med senket blikk, og han så mer ned på jorden enn opp på himmelen. Han stirret ikke på ting, men kastet bare et blikk på det. Han var bestandig den første som hilste når han møtte noen.»

Profetens måte å snakke på

Noen spurte: «Beskriv hvordan han snakket.» Hind sa: «Profeten (fred være med ham) så trist ut mesteparten av tiden og satt i dype tanker. Han hvilte aldri helt og han snakket kun hvis han var nødt. Hver gang han snakket, startet og avsluttet han ytringene sine med Guds navn. Han snakket tydelig og hadde kun meningsfylte, korrekte og nøyaktige ytringer slik at ingen kunne forvrenge det han sa.

Han var ytterst snill og omsorgsfull og han fornærmet aldri noen. Han var takknemlig for hver velsignelse Gud skjenket ham, uansett hvor bitte liten den var. Han bagatelliserte aldri noe. Han verken kritiserte eller skrøt av mat han smakte. Han ble aldri opprørt angående verdslige saker. Han ble veldig sint hvis det ble begått urett mot en person og sinnet hans avtok ikke før uretten var ordnet opp i. Han ble ikke sint om noen gjorde urett mot han og han hevnet ikke seg selv. Når han pekte, så pekte han med hele hånden.

Når Profeten (fred være med ham) snakket, trommet han med den venstre tommelen på den høyre håndflaten, og når han ble overrasket slo han hånda si. Når han var sint, snudde han ansiktet vekk og når han var glad og fornøyd senket han blikket. Nesten all latter ble gjort ved å smile og tennene så ut som en rad av perler når han smilte.»

Al-Hasan, må Gud være fornøyd med ham, sa: «Det tok lang tid før jeg informerte al-Hussain om denne beskrivelsen av Profeten, men han hadde allerede spurt hans far Ali, må Gud være fornøyd med ham, om disse detaljene.»

Profetens måte å bruke tiden på

Al-Hussain, må Gud være fornøyd med ham, sa: «Jeg spurte min far om hvordan Profeten (fred være med ham) entret hjemmet, hvordan han dro og om manerene generelt.» Al-Hussain sa: «Jeg spurte min far om hvordan Profeten brukte tiden sin hjemme og hvordan han delte opp tiden.» Han svarte: «Han delte opp tiden i tre deler, en del for Guds sak, en del for hans familie og den tredje mellom seg selv og folkene. Han skjulte ingen råd eller veiledninger for noen av dem.

Han brukte den delen han hadde tildelt sin nasjon ved å ta seg av behovene deres ifølge deres religiøse status og behov. Han lærte dem det som var til nytte for dem og deres nasjon og informerte dem om hva de trengte. Han pleide å si til dem: ’La de som er til stede overbringe det de har lært til de som er borte, og informer meg om hva de som ikke kan være med på denne samlingen trenger, fordi: ’den som informerer en hersker om en persons tilstand, han vil Gud erklære at han er på broen på Oppstandelsens Dag.’’»

Profetens manerer utenfor hjemmet

Al-Hussain, må Gud være fornøyd med ham, sa videre: «Jeg spurte min far om Profeten (fred være med ham) sine manerer når han var utenfor hjemmet?» Han svarte: «Han passet tungen sin (fra tomt prat) og han ga oppriktig rådgivning slik at han ble i stand til å samle og forene folk. Han æret den sjenerøse, snille og edle personen blant hvert folkeslag og han ga dem ansvar for folkets saker. Han advarte folk mot synder og han passet også på seg selv, men han rynket aldri pannen og skulte mot dem. Han spurte om folks situasjon og ga befalinger med det gode og forbydde det onde.

Han (fred være med ham) var tilbakeholden i sine saker og han kastet aldri bort muligheten til å påminne sine ledsagere, og å gi dem oppriktig rådgivning. Han (fred være med ham) var forberedt på alle slags saker, holdt fast ved sannheten og var ikke ubetenksom. De som satt nærmest han var de beste blant dem. Den beste ledsageren var han som ga det beste rådet. Den ledsageren som var høyest i rang var han som støttet og hjalp han på beste måte.»

Profetens oppførsel i sine samlinger

Al-Hussain, må Gud være fornøyd med ham, sa: «Jeg spurte min far om hvordan Profeten (fred være med ham) oppførte seg i samlingene sine, og han sa at Guds Sendebud (fred være med ham) verken reiste seg opp eller satte seg ned uten å nevne Guds navn. Han forbydde å utpeke en bestemt plass til en person slik at han ville se på den som sin egen. Han satte seg der det var plass og han beordret også andre til å gjøre det samme når de entret en samling. Han delte tiden sin likt og rettferdig blant ledsagerne som satt med ham. Den personen som satt nær Profeten (fred være med ham) fikk følelsen av at han var den viktigste og mest elskede personen hos Profeten (fred være med ham). Hvis en person kom for å spørre han om noe, pleide han aldri å skynde på han. Han fikk spørre om det han trengte og han kunne gå i sitt eget tempo. Profeten (fred være med ham) sendte aldri noen vekk tomhendt, han pleide å si noen gode ord til vedkommende hvis han ikke kunne oppfylle forespørselen til den personen.

Han hadde et åpent hjerte og et åpent sinn. Han ble regnet for å være som en snill og omsorgsfull far til alle og i hans øyne (fred være med ham) var alle likestilte. Samlingene hans var om kunnskap, iherdighet, tålmodighet, beskjedenhet og tillit. Ingen hevet stemmen og ingen snakket ondt om noen andre i nærværet av Guds Sendebud (fred være med ham). De som satt i samlingen behandlet hverandre med ydmykhet, de respekterte de eldre, var barmhjertig mot de unge og de respekterte fremmede.»

Profetens holdning til folk i hans samlinger

Al-Hussain, må Gud være fornøyd med ham, sa: «Jeg spurte min far om Profeten (fred være med ham) sin holdning mot folk på møtene og samlingene, og han sa til meg: ’Guds Sendebud (fred være med ham) var bestandig glad, han var særdeles snill og omsorgsfull, han var aldri hard, han hevet aldri stemmen sin i offentlighet eller brukte stygt språk, han verken sladret eller snakket dårlig om noen, han smisket aldri for noen og han skuffet aldri noen. Han unngikk; diskusjon, å snakke for mye og å blande seg oppi ting som ikke var viktig for han. Han snakket aldri dårlig om noen, han hånet aldri noen og han snakket aldri om feilene til noen foran andre og han kritisere aldri noen. Han snakket kun om ting som han håpet han ville bli belønnet for.

Ledsagerne senket blikket (av respekt og oppmerksomhet) når Profeten (fred være med ham) snakket, det var som om fugler hadde landet på hodene deres. Ledsagerne pratet ikke før Guds Sendebud (fred være med ham) stoppet å prate. De var aldri uenige foran ham, og når en av ledsagerne hans pratet, lyttet resten oppmerksomt til han var ferdig. Det var kun viktige ledsagere som snakket foran Guds Sendebud (fred være med ham).

Guds Sendebud (fred være med ham) var særdeles tålmodig når han hørte på en fremmed med vanskelig dialekt eller aksent. Han spurte aldri den som snakket om noe før han hadde snakket ferdig. Han forstyrret aldri en som snakket før han var ferdig med uttalelsen og stoppet av seg selv eller reiste seg opp for å gå. Guds Sendebud (fred være med ham) pleide faktisk å sende ledsagerne sine for å hjelpe de som ønsket hjelp.»1

Neste steg: Usanne beskyldninger om profeten Muhammed

 

 


Denne teksten er basert på kapittelet «Beskrivelse av Profeten (fred være med ham)» i Abdurrahman al-Sheha sin bok: Muhammed (fred være med ham), Guds Sendebud.

1 Baihaqi.

Du er her: Hjem Hva sies om han? » Beskrivelse av profeten Muhammed
Feedback
0
Delinger

Liker du artikkelen?

Close

Hvorfor ikke dele den med dine venner?

0
Delinger