Var han Guds Profet?

Kan Koranens litterære form imiteres?

Hvis noe er skrevet av et menneske, er det mulig for andre mennesker å skrive noe lignende. Hvis en tekst er umulig å imitere for hele menneskeheten, tyder det på at teksten kan være guddommelig. Spørsmålet er om Koranens litterære form kan imiteres og om den er fra Gud.

Koranens utfordring

De fysiske mirakler som vi hører at mange profeter utførte, er tidsspesifikke og kan være overbevisende for de som var vitne til dem. Det er ikke et bevis for oss i dag å lese at mirakler har blitt utført i fortiden hvis vi ikke er i stand til å verifisere disse miraklene. Enhver religion som hevder at deres bok er fra Gud og ment for all tid, må kunne bevise påstanden. Siden Koranen hevder å være den endelige åpenbaringen fra Gud, bør den være i stand til å bli gjenkjent som Guds ord i enhver tidsperiode. Derfor må Boken i seg selv være et mirakel for at den skal være sann. Alle vil være enige om at mennesker er feilbarlige mens Gud er ufeilbar. Dermed vil intet menneske være i stand til å skrive en bok tilsvarende Guds sanne ord. I forbindelse med dette er det en bemerkelsesverdig ting ved Koranen. Koranen selv befalte profeten Muhammed om å utfordre hele skapelsen til å skape en bok tilsvarende Koranen. Allah sier (oversettelse av betydningen):

«Si: ‘Om hele menneskeheten og jinnene samlet seg sammen for å skape maken til denne Koran, kunne de ikke lage dens like, selv om de var hverandres hjelpere’.»1

Ingen var i stand til å skape noe tilsvarende Koranen, så Gud gjorde utfordringen tilsynelatende lettere ved å be de som fornektet dens guddommelige opprinnelse om å imitere kun ti kapitler av Koranen. Allah sier (oversettelse av betydningen):

«Eller sier de: ‘han diktet den opp’? Si (til dem): ‘Så bring da ti oppdiktede kapitler som den, og påkall (hjelp fra) hvem enn dere kan utenom Gud, om dere taler sant’.»2

Da ingen engang klarte å skape ti kapitler tilsvarende Koranens, var den siste utfordringen å produsere kun et eneste kapittel, hvor det minste er på tre linjer, som kunne matche det som er i Koranen. Allah sier (oversettelse av betydningen):

«Og hvis dere er i tvil om det Vi har åpenbart for Vår tjener, så produser et kapittel som det, og kall frem deres vitner utenom Gud, om dere taler sant.»3

Forklaring av utfordringen

Noen mennesker misforstår Koranens litterære utfordring om å produsere noe lik den. Mange antar at det betyr å skrive noe så «bra» som Koranen. På grunn av dette påpeker mange skeptikere – med rette – at litterære verdivurderinger er svært subjektive. Hvis noen tror at et visst utvalg av prosa eller poesi er bedre enn Koranen – hvem kan motsi ham? Er det ikke egentlig et spørsmål om personlig vurdering og smak? Hvem skal være dommeren? Koranens utfordring er imidlertid ikke å bare skrive noe av samme litterære kvalitet, eller noe like unikt som Shakespeare, Shelly, Keats, Homer, Bjørnson, Wergeland eller Ibsen, utfordringen er å produsere noe tilsvarende Koranen.

Arabisk poesi inndeles i 16 forskjellige bihar (rytmiske former), og utover det så har de spåmenns tale, rime-prosa, og normal tale. Koranen skiller seg ut i selve strukturen sin da den ikke passer i noen av de nevnte kategorier, men har sin egen litterære form. Dette støttes av vestlige lærde og kan bli funnet i verkene til kjente orientalister som Arthur J. Arberry, professor Bruce Lawrence og D.J. Stewart.4 Utfordringen er å produsere: Tre linjer på arabisk som ikke faller inn under noen av disse 16 rytmiske formene, som ikke er rime-prosa, heller ikke som talen til spåmenn, og ikke normal tale. Innholdet og retorikken må i det minste være forståelig og gi mening, med andre ord; ikke galematias. Det må være minst en tilsvarende grad av Koranens litterære skjønnhet, edelhet og opphøyethet, og samtidig etterligne Koranens spesielle stil. Om en ekspert i arabisk språk skulle lese det, må vedkommende ikke være i stand til å skille det fra Koranen.

Litt om Muhammed

Muhammed var et menneske. Han var analfabet, han kunne verken lese eller skrive.5 Han var over 40 år gammel da muslimer tror han mottok sin første åpenbaring. Frem til da var han ikke kjent for å være en taler, poet, eller en litterær mann; han var en handelsmann. Han komponerte ikke et eneste dikt, og holdt ikke engang en tale, før han hevdet å være en profet.

Poesi var ansett som den mest edle formen for tale blant araberne, og en som var poet kunne også mestre andre taleformer. Hvis det hadde vært mulig å produsere noe som Koranen, var poetene de første som kunne ha gjort det. Spørsmålet som oppstår er hvordan en analfabet som heller ikke hadde noen kjente poetiske egenskaper, kan ha vært i stand til å produsere et stykke litteratur som frem til i dag står høyest innen hele det arabiske språket, i en tid hvor de mest fremragende stykkene innen arabisk poesi ble produsert. Hvis man skulle ta en moderne sammenligning, er dette mer ekstraordinært enn at en uskolert person uten noe vitenskapelig kunnskap eller opplæring, fremstiller en feilfri enhetlig fysikkteori som verden vil basere all fysikk på i over 1400 år fremover.

Har noen klart utfordringen?

Man bør bemerke seg at utfordringen sier ikke at det bare er muslimer som kan dømme Koranen. Araberne, som var på topp innen deres poesi og prosa under tiden da Koranen ble åpenbart, kunne ikke engang lage noe som tilsvarte dens minste kapittel på tre linjer. Koranens form passet ikke inn i noen av de tidligere nevnte kategoriene. Det var dette som gjorde Koranen uforlignelig, og etterlot de hedenske araberne i fortvilelse om hvordan de skulle bekjempe den, og historien er vitne til dette.

Folk har prøvd å imitere Koranen, men de har aldri lyktes. Hvis noen skulle hevde å ha imitert den, må det være fordi de ikke egentlig har forstått utfordringens kriterier. Hvis det var noen som faktisk var i stand til å kunne imitere den, måtte det være araberne på Profetens tid. Den ble åpenbart på deres språk, og de var mestere i poesi, men de klarte det ikke. For Koranen er ikke poesi, og den er heller ikke menneskelig tale. Den er det den er; Koranen. Hadde de klart å imitere den, ville det bevist at Koranen var falsk, mannen som brakte den ville blitt avslørt som en falsk profet og islam ville utdødd, og det var deres største ønske! Men det faktum at antall tilhengere av islam bare økte selv etter at denne utfordringen hadde blitt offentliggjort, betyr at utfordringen ikke ble oppfylt. For hadde de ikke-troende klart å imitere Koranen ville muslimene som ikke begjæret verdslige goder og hadde gått gjennom tortur og forfølgelse for sin oppriktige overbevisning om islam, forlatt troen, noe de ikke gjorde. Det faktum at de tidligere araberne ikke klarte denne utfordringen er et bevis på Koranens uforlignelighet, og det er et bevis på at forfatteren av Koranen er Den Ene som hevder å være forfatter; Gud.

Det finnes en veldig interessant beretning om en mann som het an-Nadr ibn al-Harith ibn Alqama ibn Abd al-Manaf, som var av fiendene til Muhammed (fred være med ham) og av lederne av hans stamme. I beretningen henvender han seg til de andre lederne og islams erkefiender, og sier: «Å Quraish, en ny katastrofe har rammet dere. Muhammed var en ung mann, den mest likte blant dere, mest sannferdig i tale, mest pålitelig, fram til da dere så grå hår i tinningen hans, og han brakte dere sitt budskap. Dere sa at han var en trollmann, men det er han ikke, for slike folk har vi sett med deres spytting og knuter. Dere sa (han var) en spåmann, men vi har sett slike folk og deres oppførsel, og vi har hørt deres rim. Dere sa (han var) et orakel, men han er ikke et orakel, for vi har hørt deres rim. Dere sa (han var) en poet, men han er ingen poet, for vi har hørt all slags poesi. Dere sa han var besatt, men det er han ikke, for vi har sett de besatte, og han viser ingen tegn til deres gisping, hvisking eller delirium. Å menn av Quraish, se til deres egne saker, for ved Allah, en alvorlig ting har rammet dere.»6

Deres eksempel er som en tørst mann ved siden av en brønn, den eneste grunnen til at han dør av tørste er om han ikke klarer å nå vannet. Koranens utfordring var klar og tydelig, og de hedenske araberne mestret det arabiske språket, men de klarte ikke å overmanne islam, for de var ikke i stand til å produsere noe likt Koranen.

Kan Koranen imiteres?

De tidlige arabernes manglende evne til å møte Koranens utfordring, impliserer at araberne som kom senere er i mindre stand til å møte utfordringen. Det er fordi de ikke har evnen til å mestre klassisk arabisk som de «klassiske» araberne hadde. Ifølge språkforskere av det arabiske språket, hadde araberne før og under Profetens tid, i motsetning til senere generasjoner, den mest komplette beherskelsen av det arabiske språket, dets regler, versemål og rim. Arabere i senere generasjoner kunne ikke måle seg med de klassiske arabernes mestring av språket.

Til slutt, utfordringen er både til de som kan arabisk og de som ikke kan det. Hvis de arabisktalende ikke kan klare utfordringen, kan heller ikke de som ikke er arabisktalende påstå å kunne klare den. Dermed er Koranens uforlignelighet også etablert for de som ikke kan arabisk.

Hva sier orientalistene?

Noen vil argumentere med at muslimer alltid vil mene at Koranen er best og at ingenting kan sammenlignes med den. Derfor er det interessant å se på hva orientalistene sier om Koranens uforlignelighet.

Et interessant punkt å merke seg er at all før-islamsk og etter-islamsk poesi innsamlet av orientalisten Louis Cheikho kommer inn under de nevnte 16 bihar (rytmeformene).7

Forster Fitzgerald Arbuthnot, som var en kjent britisk orientalist og oversetter, sa:

«... og selv om det er blitt gjort mange forsøk på å produsere et verk tilsvarende det, når det gjelder elegant skriving, har ingen lyktes hittil.»8

Den berømte arabisten fra Universitetet i Oxford, Hamilton Gibb, var åpen om Koranens stil. Han sa:

«... mekkanerne krevde fremdeles et mirakel fra ham, og med bemerkelsesverdig dristighet og selvsikkerhet henvendte Muhammed seg til selve Koranen som en høyverdig bekreftelse på sin misjon. Som alle arabere var de kjennere av språk og retorikk. Vel, hvis Koranen var hans egen komposisjon kunne andre menn komme på høyde med den. La dem produsere ti vers i likhet med den. Hvis de ikke kunne det (og det er åpenbart at de ikke kunne det), så la de akseptere Koranen som et fremragende, åpenbart mirakel.»9

Og et annet sted, hvor han snakker om Profeten og Koranen, uttaler han:

«Skjønt, for å gjøre det klart; spørsmålet om den litterære kvalitet kan ikke dømmes ut i fra logiske resonnementer, men i forhold til det geniale ved det arabiske språket; og intet menneske har på 1500 år noen gang spilt på det dypt-tonede instrumentet med en slik kraft, slik dristighet og et slikt spekter av emosjonell effekt som Muhammed gjorde.»10

«Som et litterært monument står dermed Koranen alene, et unikt produkt innen arabisk litteratur, uten forløpere eller etterfølgere på sitt eget tonespråk. Gjennom alle tider står muslimer sammen om å proklamere uforligneligheten, ikke bare av dens innhold, men også av dens stil [...] og ved å tvinge det høyarabiske tonespråket til å uttrykke nye tankespektre, utvikler Koranen en dristig og slående effektiv retorisk prosa der alle virkemidler for syntaktisk modulasjon utnyttes med stor frihet og originalitet.»11

Om Koranens påvirkning på arabisk litteratur sier Gibb:

«Koranens påvirkning på utviklingen av arabisk litteratur har vært uvurderlig, og utøvd i mange retninger. Dens ideer, språk, og rim preger i større eller mindre grad alle etterfølgende litterære verk. Dens spesifikke språklige egenskaper ble ikke etterlignet, verken i det neste århundrets kanselliprosa, eller i den senere prosaen …»12

Koranens vakre stil blir til og med beundret av de kristne araberne. Alfred Guillaume, en kristen professor i arabisk og tidligere leder av instituttet for Near and Middle East i School of Oriental and African Studies, ved Universitetet i London, skrev:

«Koranen er en av verdens klassikere som ikke kan oversettes uten alvorlige tap. Den har en rytme av særegen skjønnhet og en kadens som sjarmerer øret. Mange kristne arabere omtaler dens stil med varm beundring, og de fleste arabister erkjenner dens fortreffelighet. Når den leses høyt eller resiteres har den en nesten hypnotisk effekt som gjør lytteren likegyldig til dens noen ganger underlige syntaks, og for oss noen ganger frastøtende innhold. Det er denne kvaliteten den besitter av å stilne kritikken gjennom sitt språks søte musikk som har gitt opphav til dogmet om dens uforlignelighet; det kan visselig bekreftes at innen arabernes litteratur, vid og fruktbar som den er både i poesi og opphøyet prosa, så finnes det ingenting som kan sammenlignes med den.»13

Den velkjente britiske orientalisten Arthur J. Arberry, beskriver Koranen i innledningen til The Koran, som «den høyeste klassiker innen arabisk litteratur».14 Han fastslår: «Jeg har bestrebet meg på å studere de intrikate og rikelig varierte rytmer, som – bortsett fra budskapet i seg selv – utgjør Koranens unektelige krav på å regnes blant menneskehetens største litterære mesterverk.»15 Videre sier han at Koranen er «verken prosa eller poesi, men en unik blanding av begge»16, og at rytmene «varierer på en fornuftig måte i samsvar med det gjeldende tema.»17 Særlig bemerkelsesverdig er at han som en orientalist, avslutter innledningen med referanse til seg selv og jobben av å oversette Koranen, på følgende vis: «Denne oppgaven ble igangsatt, ikke enkelt, og brakt til sin avslutning i en tid med betydelig personlig trengsel, hvor den trøstet og støttet forfatteren på en måte han alltid vil være takknemlig for. Han erkjenner derfor sin takknemlighet til den makt, eller Makt, som inspirerte mannen og Profeten som først resiterte disse skriftene. Jeg ber om at denne tolkningen, et dårlig ekko, selv om det er fra den praktfulle originalen, må instruere, behage, og i noen grad inspirere de som leser den.»18

For å virkelig oppleve at Koranen ikke kan være et menneskelig verk, bør man studere arabisk og lese Koranen på dens eget språk. Det er allikevel mulig å verdsette dette faktumet ved å høre dens resitasjon med en oversettelse av betydningen. Klikk på videoen under for å høre Guds ord bli resitert fra Koranens kapittel 67 – Herredømmet:

Konklusjon

Koranen taler for seg selv, og det gjør de ovennevnte sitatene også. Innen arabisk litteratur, om det er poesi eller prosa, er det ingenting som kan sammenlignes med Koranen. Dens språklige overlegenhet, stil, klare budskap, styrken i dens argument, retoriske kvalitet, og menneskets manglende evne til å matche selv dens korteste kapittel frem til den dag i dag, gir den et utsøkt særpreg. Koranen hevder å være Guds ord, og for å motbevise denne påstanden blir menneskeheten utfordret til å skape noe som kan tilsvare den. Mennesker har ikke klart å gjøre dette fra den tiden den ble åpenbart frem til i dag. Den mest rasjonelle konklusjonen vi kan komme frem til, er at Koranen virkelig er Guds ord! Det som ved mange tilfeller hindrer folk i å anerkjenne dette faktumet, til tross for at bevisene er klare, er at de har et negativt bilde av islam. Det neste steget blir å finne ut om disse problemene vi hører om religionen, faktisk er sanne.

Neste steg: Er det ikke mange problemer med islam?

 

 


1 Oversettelse av Koranen, kapittel 17, vers 88.

2 Oversettelse av Koranen, kapittel 11, vers 13.

3 Oversettelse av Koranen, kapittel 2, vers 23.

4 Se Arthur John Arberry, The Koran (New York: Oxford University Press Inc., 1998) x; Bruce Lawrence, «Approximating Saj’ in English Renditions of the Qur’an: A Close Reading of Surah 93 (al-Duha) and the basmala,» Journal of Qur’anic Studies 7.1 (2005): 64; Devin J. Stewart, «Saj` in the Qur'an: Prosody and Structure,» Journal of Arabic Literature 21 (1990): 101-139.

5 Se Edward Gibbon, History of the Decline and Fall of the Roman Empire, vol. 2 (N.p.: Christian Classics Ethereal Library, n.d.) kap. 50, notat 70, Web, 2. april 2014. <http://www.ccel.org/g/gibbon/decline/volume2/nt500/070.htm>.

6 Berettet av Ahmad ibn Husayn al-Bayhaqi, Dalail an-Nubuwwah wa Ma'rifatu Ahwal Sahib ash-Shari'ah, red. Abdul Mu’ti Qal’aji, vol. 2 (Beirut: Dar al-Kutub al-Ilmiyyah, 1988) 201-2.

7 Se Louis Cheikho, Shuara al-Nasraniyyah (Beirut: N.p., 1890-1891).

8 Forster Fitzgerald Arbuthnot, The Construction of the Bible and the Koran (London: N.p., 1885) 5.

9 Hamilton Alexander Rosskeen Gibb, Islam - A Historical Survey, (N.p.: Oxford University Press 1980) 28.

10 Gibb, Islam 25.

11 Hamilton Alexander Rosskeen Gibb, Arabic Literature - An Introduction (Oxford: Clarendon Press, 1963) 36.

12 Gibb, Arabic 37.

13 Alfred Guillaume, Islam (N.p.: Penguin Books, 1990) 73-4.

14 Arberry x.

15 Arberry x.

16 Arberry x.

17 Arberry x.

18 Arberry xii-xiii.

0
Delinger

Liker du artikkelen?

Close

Hvorfor ikke dele den med dine venner?

0
Delinger